Gjestebok

Her ønsker vi konstruktive innlegg uten støtende og upassende innhold.
Vennligst rapporter om støtende innlegg på epost: lorsiden@gmail.com

Redaksjonen vil moderere alle innlegg før det blir lagt ut.

Mvh Styret.

Skriv en ny oppføring for gjesteboken

 
 
 
 
 
 
 
Felt merket med * er obligatoriske og må fylles ut.
E-post adressen din vil ikke bli publisert.
For sikkerhets skyld lagrer vi ip-adressen 34.234.223.162
Linda Aleksandersen Linda Aleksandersen skrev på 12. May 2016 at 05:02:
Dokumentaren «Mot en av mine minste» (tidligere arbeidstittel Sangen om Martin) omhandler hvordan taterbarna ble tatt fra sine familier i Norge mellom 1897 til 1989 og satt på barnehjem. Filmen har premiere 29. mars på Birkelid i Songdalen på barnehjemmet som blir omtalt i dokumentaren. I årene fra 1897 til 1989 tok organisasjonen «Norsk misjon blant hjemløse» 1500 taterbarn bort fra sine familier og plasserte dem på barnehjem rundt om i Norge. Her opplevde de blant annet voldtekt, hard fysisk og psykisk avstraffelse og enkelte fikk en total avskskåring fra søsken og foreldre. Dokumentaren «Mot en av mine minste» handler om hvordan tatergutten Martin opplevde å miste sin familie, bli satt på Sørlandets barnehjem i Songdalen og til slutt sendt til en fosterfamilie på østlandet for å arbeide. Tatergutten Martin ble tatt fra sin familie og plassert på Sørlandets barnehjem som 8-åring. I dag er barnehjemmet et av norges siste barnehjem for taterbarn som er bevart i sin opprinnelige form. Premieren på filmen blir holdt på barnehjemmet 29. mars klokken 19.00, arrangement er åpent for alle og koster 50 kroner. Martin Larsen (87) gir i dokumentaren en gripende skildring av hvordan det var å miste sine foreldre som 8-åring og deretter vokse opp på barnehjem og i fosterhjem. Martin Larsen (87) gir i dokumentaren en gripende skildring av hvordan det var å miste sine foreldre som 8-åring og deretter vokse opp på barnehjem og i fosterhjem. Martin (87) har gitt sine skildringer til filmskaper Marius Loland og medprodusent Kai Erland på kamera gjennom intervjuer. Hans skildringer av statens bortføring av ham og hans seks søsken, hverdagen på Sørlandets barnehjem i Songdalen og den tøffe behandlingen i et fosterhjem på østlandet gir et unikt og nært innblikk i taterbarnas virkelighet i Norge. Martins historie er viktig å fortelle fordi taterne har fått en svært urettferdig behandling i Norge. Samfunnet trenger å bli minnet på hva som skjer når man definerer en folkegruppe som et «problem». Psykisk og fysisk avstraffelse I rapporten «Gransking av skole- og barnehjem i Aust-og Vest-Agder» (Granskingsutvalg II som ble oppnevnt av Fylkeskommunene i Aust- og Vest-Agder 2007-2009) ble 10 barn fra Sørlandets barnehjem intervjuet. Alle barna som forklarte seg fremholdt at en vanlig og mye brukt straff var innestengning. Barna ble låst inne i kjelleren eller i et bøttekott og lyset ble slått av. Der måtte de være i kortere eller lengre tid. Dette ble av de fleste opplevd som svært skremmende og mange av informantene sliter med dette i dag. Martin ble satt på Sørlandets barnehjem på Birkelid i Songdalen. Bygget er det siste tater-barnehjemmet i landet som fortsatt står urørt. Martin ble satt på Sørlandets barnehjem på Birkelid i Songdalen. Bygget er det siste tater-barnehjemmet i landet som fortsatt står urørt. Et av barna som forteller sin historie i rapporten for barnehjemmene i Agder-fylkene har forklart at hun ble utsatt for omfattende seksuelle overgrep fra en mann med tilknytning til barnehjemmet. Dette skal ha vært kjent av bestyrerinnen uten at hun grep inn ifølge samme kilde. Overgrepene skal ha funnet sted jevnlig fra informanten var 3 til hun var 7 – 8 år gammel. Overgrepene som beskrives gjelder grove voldtekter og trusler om straff dersom hun fortalte dette videre. Vi har vært på barnehjemmet i Songdalen for å gjøre filmopptak, og dette bygget er fullstendig bevart slik som det var den gangen det var i full drift. Blant annet er kjelleren og små kott, hvor barna ble stengt inne, fullstendig urørt samt et baderom med en rekke små badekar og vasker. Disse rommene og selve barnehjemmet gjør det mulig å ta seerne med tilbake i tid og sette dem inn i hvordan hverdagen for barna må ha vært. Fylkeskommunen i Agder gav barnehjemsbarna en økonomisk erstatning basert på tidligere nevnte rapport, men de fikk ikke hjelp til å finne igjen familiemedlemmer eller hjelp med andre utfordringer de har fått som følge av overgrepet. I dokumentaren går Martin i sin barndoms fotspor, og her er han tilbake på gården hvor han vokste opp som hardt arbeidende fosterbarn. I dokumentaren går Martin i sin barndoms fotspor, og her er han tilbake på gården hvor han vokste opp som hardt arbeidende fosterbarn. Statlig forsømmelse Den kanskje største årsaken til at overgrepene mot taterbarna kunne finne sted er at staten i 1914 gav den private organisasjonen «Norsk misjon blant hjemløse» fullmakt til å håndheve Løsgjengerloven. Det vil si at Misjonen fikk uinnskrenkede muligheter til å frata omstreiferne deres barn, uten videre innsyn eller innblanding fra statlig hold. Misjonen fikk hvert år bevilget penger fra staten for å gjennomføre dette arbeidet, som blant annet bestod i å hente inn taterbarn, plassere dem på barnehjem og til slutt sende dem videre til fosterhjem. Taterfolket var meget stigmatisert på denne tiden, og det var stor rassisme mot folkegruppen. Martin bruker ordet «slaveri» når han beskriver livet i fosterhjem. Dokumentaren «Mot en av mine minste» vil grave ytterligere i overnevnte forhold, og fortelle om dette med utgangspunktet i Martins historie og personlighet. Vi håper dette vil engasjere til å ta større hensyn til minioriteter i samfunnet, og at Norges skamfulle politikk på området ikke skal gjenta seg. Prosjektet er støttet av: Sørnorsk filmsenter Cultiva Express Stiftelsen romanifolkets/taternes kulturfond Fritt Ord Vest-Agder fylkeskommune http://mariusloland.no → Share: Twitter · Facebook · Google+ · Pinterest