Romanifolkets historie

- Noe interessant lesestoff:

(Klikk på det du vil lese, så åpner du et nytt vindu...)

Den Norske Helsingforskomité retter knallhard kritikk mot Norges behandling av romanifolket, og krever en «sannhetskommisjon»

Helsingforskomiteen om "Granskingsutvalget"

Granskingsutvalgets mandat

Spørsmål om hvilke tiltak norske myndigheter har satt i verk

Anne Minken,"Tatere i Norden før 1850"

Eilert Sundt I (1859)

Eilert Sundt II (1865)

Anne Minken, "Taterne, etnisitet og opprinnelse"

Per Haave, "Om sterilisering av Tatere"

Bernt Eide: "Nasjonens barn"

Karen Sofie Pettersen har skrevet NOVA-rapport 2/05

- du kan kjøpe den for kr. 300,- ved å trykke her

- Først i 1988 blir Norsk misjon blandt hjemløse avviklet, og i 1997 mottar professor Ian Hancock, Thorolf Raftos pris for humanetiske rettigheter for romanifolket. Ian Hancockunderviser i romani, historie og kultur ved universitetet i Texas.

- og så kan du lese om:

 

Romanifolkets historie og reiser

Mange mener at de opprinnelig kom fra det nordvestlige India, og at deres forfedre var indo-europeere som på 1500 - 1000 f.Kr. kom til India. De kaller seg helst for reisendeeller romanifolket, og er verdens mest spredte folkegruppe, som finnes i de fleste land, de er verdens største etniske gruppe uten eget hjemland. I India ved skråningen av Himalaya ligger Assam, hvor en stamme av urbefolkningen holder til. (Eilert Sundt skriver at en "tater" han traff i fengslet forteller ham at de kom fra Assas i Assaria). Assam er en stat i det nordøstlige India, og elven Brahmaputra renner tvers igjennom. Stammen kaller seg d'om / d'omni, og romanifolket kaller sine kvinner romni, likheten i uttale er større enn det som kommer tilsyne i skrift. Noen mener derfor at de ikke kommer fra den indogermanske stamme, men fra Indias urbefolkning, et folk som har navnet djatteller zath (zott).

Firdusi, som levde i det 10.århundre e. Kr. skriver i sitt nasjonalhistoriske epos Schanameh, at Behramgur, konge i Persia i år 420 sendte gesanter til Kanodsche som var konge i India med begjæring om at han skulle sende ham noen spillemenn, som kunne opmuntre hans undersåtter med sang og musikk. Etter denne anmodning kom det 12.000luri’s, både menn og kvinner fra India til Persia hvor de siden ble. Dette er også gjenfunnet hos fire andre persiske og arabiske historikere.

År 430-443 skriver den persiske poeten Firdawsi i "the book of Kings" at Persian Shah Bahram Gur ber den indiske kong Shagul om å sende ham 10 000 luri musikere.

På 700 tallet forlot de sitt hjemland, og det finnes ulike teorier om hvorfor utvandringen fant sted. Noen mener det var p.g.a den muslimske innvasjonen i de store religionskrigene. I senere tid har teorien basert seg på språk, blodprøve analyser og antropologisk forskning. På den måten mener de at romanifolket kommer fra de områdene som idag kalles for Rajastan, Haryan, Punjab og Dehli.

Kart som viser hvordan utvandringen skjedde

 
År 820 - 834 blir staten Zott etablert ved elven Tigris, og i 855 skriver Tabari at et stort antall Zott er arrestert når bysanterne angriper Syria. Ca. 150 år senere kommer romanifolket til bysanternes rike, Grekenland og Tyrkia.År 1001-1026 blir Sindh og Panjab i India (øst Iran) invadert av en blandet arme av Tyrko-Persian ghaznavuder tropper ledet av kong Mahmud fra Ghazni. Kong Mahmud seirer og tar en halv million rom til slaver.
I en svensk lov av 1303 skrives det: "Clientes et vursores ac garniciones vagi, Sculara", der skrildres som fremmede, hjemløse folk, som især toge sitt tilhold i den dybe skov Kolmåren. Muligheten for at de allerede da er kommet til Sverige er ikke umulig. I 1322 skriver en munk på Kreta: "De stopper nesten aldri på et sted mer enn 30 dager, og de flytter seg fra sted til sted med sine avlange telt som er sorte og lik arabernes". Ti år senere er de på Kypros. I 1340 åra kom Svartedauen til Europa, og romanifolket som ble sett i Serbia fikk også skylden for pesten. De første observasjonene av romanifolket i Romania var i 1385, og Mircea den store i Wallachia skriver at de har vært i landet i mer enn hundre år og at de har vært slaver.

År 1418 kommer de til Colmar i Frankrike, og hisorieskrivere i Sveits og tilgrensende land forundres over at de er så mange.

I 1455 transporterer Prins Vlad Dracul av Wallachia ca.12000 personer som ligner egyptere fra Bulgaria som slaver.

I 1505 er de sett i Skottland og i juli samme år kom de til Skandinavia. I Stockholm i 1512 skriver Olaus Petri i sin svenske krønika: "Samme år som Steen (Sten Sture II) war høffuitsman worden kom en på off thet folket som fara omkring ifrå thet ena landet til thet andra, them man kallar Tatare, hijt i landet och til Stockholm førra handhe the aldrigh her warit". I Stockholms "tenkebok" står det skrevet: "Die Sancti Michaelis archangli komme the tatra hith til byn, hulke som sades wara aff Klene Egiffi land....", det er sagt at romanifolket hadde bodd ved foten av et berg som ble kalt "Lille Egypten" i Grekenland. Følget besto av menn, kvinner og barn og deres høvding kalltes for Antonius. De tok inn på St.Laurenti vertshus og ble der i tretti dager.

År 1525, Charles V i Holland beordrer alle som kaller seg Egyptere til å forlate landet innen to dager, samme år forlangte Gustav Vasa i Sverige at alle romer skulle fordrives. 1560 forlangte biskop Laurentius Petri at prestene ikke skulle døpe deres barn eller begrave deres døde.

Ingen historikere har meldt romanifolkets ankomst til England, men i 1530 forbyr Henry VIII transport av romanifolket til landet, og de vil bli straffet med hengning.

I 1544 blir etterkommere av den engelske delen av romanifolket forvist fra England og forlatt i båter som strandet utenfor kysten av Norge.

I 1594 blir de reisende fredløse, og tiden var inne for "taterjakt".

År 1596, får 106 menn og kvinner dødsstraff i York bare fordi de er romani, men bare ni blir henrettet. De andre kunne bevisa at de var født i England.

I Norge skrev Christian IV: "mange hjemløse "companer", som streife om fra et præstegjeld til et andet, både sommer og vinter, både ved søkanten og inde i landet, komme i store flokke til bøndergårdene, bruge uforskammede "parlementer"(talemåter)".

År 1619, Philip III erklærer at romanifolket skal ut av Spania innen seks måneder. Klærne, og språket er forbudt, straffen er døden.

I 1637 kommer de første lover mot romanifolket i Sverige. De skal ut av landet innen et år, og finner man dem etter det vil de bli hengt, og kvinner og barn utvist fra landet.

I 1643 heter det i en recess. "Ikke heller må noen tater av noen fergemann eller andre fra en provins til en annen overføres, med mindre de bringer med seg pass".

År 1646 i Berne blir det tillat for alle å drepe eller likvidere roma.

År 1650 finner den siste henrettelsen for å bare være rom sted i Suffolk i England. Siden ble de transportert til Amerika.

År 1660-1800 etablerer stammen Romanichal (Charlie Chaplin var Romanichal) seg i England, de overlever ved å arbeide for lokalbefolkningen som kjenner dem.

Per Brahe forsøkte på 1660 tallet å befolke Karelen med romani, et område som finnene hadde flyttet fra fordi det ikke gikk å forsørge seg der. Sverige sendte sine romani til Finnland, og i 1809 ble Finnland lagt under Russland.

I 1675 kom det en ny lov i Sverige om at de skulle ut i krigstjeneste, og på 1700 tallet var det vanlig at romanifolket var i den svenske arme.

I 1700 holdt stattholder Gabel etter gammel sedvane i nordiske land en stor høstlig "taterjakt" i Østlandsbygdene. Den 4.oktober skriver han til kongen at han har 44 personer sittende på Akershus, og i Hedmark ble 86 fanget. I 1710 gikk jakten friskt etter "tateren" i alle de sørlige stift i Norge. Folk samlet seg med børser som til ulvejakt, og lensmennene førte hele almuen på leting etter tater.

I 1741 sto Kristiania tukthus ferdig, det gikk fram av forordningen at det først og fremst var "tateren" de hadde i tankene. Ståtterkonger og bygdevektere skulle sørge for å fange inn tater og føre den årlige jakta. De som var med i slike ugjerninger slapp ikke bare straff, men de oppnådde en viss aktelse for sine "heltedåder".

I midten av 1700 tallet ved et hoff i Rhindalen var det jakt. De fant ingen villsvin, men hundene fant i et kratt en kvinne av romanifolket med hennes unger, og "nu dividerte man seg med at skyde dem ned". Godseieren skriver i sin jaktbok: "Item: en sigøynerkvinne med sitt diende barn". Kvinnen og hennes barn var antagelig av sintistammen, altså "tater", ikke det vi idag kaller "sigøynere".

I 1837skriver Georg Borrow, agent for det britiske bibelselskap, "Neppe nogen del af den beboelige jord, hvor romanierne ikke findes, deres telte ere opslåede på Brasiliens sletter og på Himalayas skråninger, og deres tungemål høres i Moskov og i Madrid, i London og Stambuls gader. De svermer om med sine hester i Sibir og Irland, og de utøver sin trolldom og spådomskunsk ved Nilens og Glommens bredder, de viser sine brune ansikter i Finnmark og i Sudan".

I 1844 kom det inne en forordning fra bønder i Rogaland til Stavanger amtformannskap: "Så mykje omsut kristne her i landet har for heidningane i framande heimsuter, burde vi og tenkje på dei heidningane vi har mellom oss, omstreifarane og taterane".

Det ble holdt "fantetelling" i 1845 og i 1862. Eilert Sundt er et navn mange reisende for all tid vil huske. Senere ble det sogneprest Jacob Walnum som kjente sitt kall for "sine søsken på landeveien". Han stiftet Norsk misjon blant hjemløse i juli 1897. Historien om dette er behørig dekket i massemedia, så vi går ikke mer inn på det her.

I 1921 ble det i Sør-Odal herredstyre lagt fram et forslag om å skyte taterne, av 23 representanter fikk forslaget støtte fra 8.

I 1927 utarbeider omstreiferkomiteen i Norge disse forslagene til tiltak mot taterne:                   1. Inteligensmålinger. 2. Sterilisering. 3. Internering. 4. Vergeråd til å ta hand om barna.

År 1929 i Tyskland blir politiet bedt om å sende fingeravtrykk og data om romanifolket til Interpols hovekvarter i Wien, og i Norge rekomanderer Scharfenberg at alle romani skal steriliseres.

Hitler innfører i 1933 lover mot "de som ikke fortjener liv", sterilisering av kvinner, spesiellt romani og de sorte tyskere, kallt "Rhineland bastards". Barn av tyske kvinner og afrikanske menn eller andre som kom til landet fra de franske koloniene som patruljerte Ruhrdalen under den 1.verdenskrig. Også jøder ble rammet og asosiale personer.

I 1943 henvendte ministerpresident Quisling seg til Justisdepartementet, sitat fra brev: "Under mine reiser legger jeg stadig merke til at det fremdeles finnes taterfølger på landevegene. Det er vel forøvrig all grunn til a ta opp taterspørsmålet i hele sin bredde, også ut fra et rasehygenisk standpunkt".

Pr.1947 fantes disse barnehjemmene: Askviken, Hagavik, Bergen åpnet 1900, Lillegården, Eidanger åpnet 1902, Rostad, Inderøy, Nord Trøndelag åpnet 1902.

Opptagelseshjem, for barn i alle aldre som etter opphold på barnehjem skal anbringes i private fosterhjem: Eilert Sundt’s, Eidsvol åpnet 1918, Jakob Valnum’s, Kopervik åpnet 1921, Sørlandet’s, Greipstad åpnet 1929. Kolonier: Svanviken, Kristiansund åpnet 1908, Bergfløtt, Lier åpnet 1911.

I 1951 kom det en forandring i dyrevernloven i Norge der det heter: "Det er ulovlig for taterne når de reiser rundt, å bruke hest eller annet dyr for å frakte folk eller varer med eller føre med seg løshester". Med denne loven fikk de reisende den siste spiker i kista.

I Tjekoslovakia kom det en lov i 1958 om at nomadisering ikke var tillatt. For å håndheve denne loven drepte politiet alle romanifolkets hester og fjernet alle hjul fra vognene.

Først i 1988 blir Norsk misjon blandt hjemløse avviklet, og i 1997 mottar professor Ian Hancock, Thorolf Raftos pris for humanetiske rettigheter for romanifolket. Ian Hancockunderviser i romani, historie og kultur ved universitetet i Texas.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.