Gjestebok

Her ønsker vi konstruktive innlegg uten støtende og upassende innhold.
Vennligst rapporter om støtende innlegg på epost: lorsiden@gmail.com

Redaksjonen vil moderere alle innlegg før det blir lagt ut.

Mvh Styret.

Skriv en ny oppføring for gjesteboken

 
 
 
 
 
 
 
Felt merket med * er obligatoriske og må fylles ut.
E-post adressen din vil ikke bli publisert.
For sikkerhets skyld lagrer vi ip-adressen 3.226.122.74
Linda Aleksandersen Linda Aleksandersen skrev på 7. June 2016 at 17:39:
Linda Mariana Aleksandersen 3 min · Kristiansand TREFFET PÅ OVEN MAI 2016 ========================================================== Mye har skjedd det siste året. Høringsrunden etter avleveringen av NOU2015:7 – Assimilering og motstand skapte mye splittelse blant reisendefolket. Dette var uventet, og meget beklagelig. Det som skulle styrke arbeidet med forsoning og mulighet til å gå videre, virket tilsynelatende mot sin hensikt, og det oppstod to grupperinger. Mindretallet, som det var svært mye lyd i (mye skrik og lite ull), ville brenne rapporten, mens flertallet som utgjorde de aller aller fleste i våre 4 foreninger, ville ta utgangspunkt i rapporten, og jobbe ut fra den. Samtidig var våren her, med reiselyst og virketrang, og LOR fant ut at det var duket for et vårtreff. I og med at dette skulle skje på Oven Leir ved Rygge i Østfold, skulle LOR Oslo/ Akershus stå som teknisk arrangør. Så gjorde LOR den historiske bragd å invitere de andre 3 foreningene til treffet. På Oven Leir kom altså 4 foreninger sammen under mottoet: SAMMEN ER VI STERKE! Treffet begynte stille og rolig med fint vårvær, og temperaturer på opp mot 20 grader. Den viktigste delen – å møtes – sitte på bakken, utgjorde en viktig del av fredag den 27. mai. Så litt etter kl 18 begynte den offisielle delen, med noen innledende ord fra styrelederen i LOR Oslo/ Akershus. Ordet ble deretter gitt til Marius Loland, som stod bak filmen ‘Mot en av mine minste’. Dette handlet om Martin Larsen, onkel til en foregangsmann for alle foreningene, Leif Bodin Larsen. Den samme Martin Larsen fikk ødelagt sitt liv som 8-åring. Han ble som mange andre barn av reisende tatt av Misjonen. Først ble han plassert på barnehjem, og siden i fosterhjem. Forøvrig var Martin Larsen tilstede i Universitetets Aula den 1. juni 2015, da Knut Wollebæk leverte granskningsrapporten til statsråd Jan Tore Sanner. Filmen ble først presentert av Marius Loland, og deretter vist, og det var meget rystende det vi fikk se. Innholdet sank inn meget langsomt, og ved kveldsmaten ble dette mye snakket om. Kvelden seg på, og da ble det bål og hyggelig samvær. Styrelederen i LOR Oslo/ Akershus kunne ikke dy seg nå heller, men tok frem trekkspillet. Likevel ble folk sittende til både 12 og 01, for det var en mild kveld. Lørdagen var viet å snakke sammen, både på bakken og andre steder. En god del ankom i løpet av dagen, men først sent på kvelden var alle 4 foreningene representert. Mye skjedde i løpet av dagen, for LOR måtte få alt det praktiske til å gå i hop. Styrelederen i LOR Oslo/ Akershus ble en god del berørt av dette, for allerede i 15-tiden måtte alt som hadde med lyd og bilde å gjøre i den store forsamlingssalen opp å gå. Av en eller annen grunn trodde alle at han var lydtekniker, og dermed gikk dette troll i ord. Dette med å få alt til å virke gikk rimelig bra etter en del mas og strev. Første punkt på det programmet var en orientering om høringssvaret til KMD, heretter kalt Departementet. Dag, Sergej og Alina fra RT-Fondet/ Senteret Mange av oss, i foreningene iallfall, synes at vi begynner å få en altfor kjent og uønsket rolle, nemlig nikkedukker for Staten. Hvis vi gjør som dem vil, så skal vi liksom få belønning. Sånn kan vi ikke ha det, for vi er et folk som må ha det fritt. Når vi de siste 150 – 200 årene er forsøkt gjort ufrie, så er det på høy tid å få den friheten vi skulle hatt for lenge siden. Mye galt kan sies om granskningsrapporten, men en del riktig også. Skal vi komme videre, så burde vi se det positive ved den. Dette innebærer å jobbe ut fra den, og tenke på hvordan vi bør ha det i fremtiden. I alle fall fikk vi en ganske oversiktelig og grei PowerPoint presentasjon av saken. Så fulgte en rask oppgradering av lyden, for Eli Storbekken sammen med Tom Lund (ikke fotballspilleren fra Lillestrøm for all del, men en annen) og Birger Mistereggen skulle på scenen. Instrumenteringen var variert: Munnharpe, gitar, tussefløyte, seljefløyte, stemmen, men ikke absolutt alt på en gang, for all del. Sammen presenterte de tre en god del interessante tolkninger av folkemusikk fra det indre østlandet. Egentlig var ikke dette reisendemusikk, og det sa de rett ut. Men maken til variert repertoar er det sjelden man ser og hører. Så kan vi jo begynne å tenke litt etter. Hvem tok med seg melodiene fra bygd til bygd? Det var langt flere enn Fant-Karl som gjorde det. Deretter kom turen til Karl Sundby med frue, som presenterte en del selvlagede musikkstykker fremført på gitar og munnspill, med saftige rytmer og kraftig stemmebruk. Som sagt var det nytt og noe rockete stoff som ble presentert, med noen rolige ballader innimellom. Karl Sundby er jo skuespiller, og talentet hans bragte han godt frem gjennom en rekke melodier av meget forskjellig karakter. Enda kraftigere ble stemmebruken da vår alles kjære Elias Akselsen entret podiet. Som kjent er det mye lyd i Elias, og utfordringen for lydteknikeren var å skape balanse mellom stemmen og gitaren. Mens Karl Sundby presenterte ny musikk, presenterte Elias en god del musikk som var relativt lite kjent, men som hadde levd i tradisjonen hos hans familie. Elias ble såpass rørt av det han presenterte, at han tok noen skikkelige gladlåter innimellom for å roe seg ned, og forestillingen inneholdt i sin helhet musikk man ikke hørte hver dag. Skal vi ta alt under ett, så kan man si at hele kvelden var et C-moment, for å si det på turnspråket, altså sånn som Pål Clasen pleide å si det. Variert er et annet ord, for dette var langt flere enn de vanlige fire låtene som vi får høre på andre arrangementer. Dette var fantastisk! Midt oppi alt som foregikk var kurslederne klare, men deltagelsen druknet i alt som var å foreta seg. Det at folk ville sitte å prate var også en tungtveiende grunn til at interessen for kurs var fraværende denne gangen. Vi måtte jo prate om alt som hadde foregått, ikke minst filmen og artistenes prestasjoner. Så var det maten også. Kjøkkentjeneste var også en del av treffet, dessuten var det en jobb i seg selv å få det avanserte anlegget for lyd og bilde til å virke. Etter artistopptredenene var det grillmat, og deretter mye improvisert når det gjaldt musikk og sang. Jo senere det ble, desto mer musikk og sang kom fra folkedypet. Det ble sent på kvelden, og tidlig på dagen. Brannvakt var uaktuellt, for folk var oppe uansett. Improvisert kunst stod sterkt den natten, og vi fant oss selv på nytt. Ingen orket lenger å diskutere de siste begivenhetene, og hvem som hadde sagt og gjort hva i forbindelse med granskningsrapporten. Kvelden og nattens motto var å legge alt tullet til side, og gå videre ut fra hvem man var. Hvilken forening man var medlem av hadde mindre betydning, for underforstått gjaldt mottoet SAMMEN ER VI STERKE. Og jammen er vi det. Vi har alle forskjellig ståsted og livsskjebne. Hver forening har ulike tilnæringsmåter, men vi er alle ett folk. Sånn er det med den saken. Så har RT-Fondet vært en god hjelp for at alle som ville kunne samles på Oven. De støttet nemlig vårt prosjekt økonomisk, slik at det ble mulig å få gjennomført møtet mellom våre 4 romaniforeninger. All motgangen har faktisk gjort oss sterke sammen. Søndagen var stille og rolig, og til alt overmål regnet det. Det var såpass mye mat igjen at vi fikk gjennomført treffet etter en av våre viktigste tradisjoner, nemlig den at ingen skulle behøve å dra sulten ifra treffet. Vel hjem alle sammen, god sommer, og LikerVis flere reaksjonerKommenter